Uintelligent til det motsatte er bevist
av Ida Kørner
At komplimenter kan være nedlatende høres kanskje paradoksalt ut. Men velmenende kommentarer dekker svært ofte over mer eller mindre ubevisste fordommer.
Man møter det i kommentarer som: «Du er ikke tjukk, du er vakker!» Eller til norskfødte «innvandrere» i ørtne generasjon: «Så bra norsk du prater!» Tilsvarende opplever kvinner at egenskapene deres ikke blir rost i seg selv, men i perspektiv av forestillingen om det mannlige som overlegent: «Du er en flink sjåfør - til å være kvinne.»
På samme måte bærer den rådende retorikken om mennesker med nedsatt funksjonsevne med seg en rekke fordommer om at fysisk funksjonshemning også alltid innebærer begrenset mental kapasitet.
Jeg opplever det ofte selv. Som rullestolbruker er man uintelligent til det motsatte er bevist. Med overdreven høy og artikulert stemme skryter fremmede av meg for å gjennomføre helt hverdagslige aktiviteter: «Så tøff du er!» Eller jeg roses for å skille meg ut fra forventningene deres: «Du virker ikke funksjonshemmet når man snakker med deg.»
Problemet med slike kamuflerte fornærmelser er at de ofte får passere ukritisk, og når retorikken ikke problematiseres videreføres de fordommer som komplimentene uttrykker. Komplimentene fremstår nedlatende ved for eksempel å åpenbare hvor ekstremt lave forventninger man har til den som komplimenteres. Det er tilfellet i forestillingen om at kvinner overskrider sitt kjønns begrensninger når de viser evner bak rattet eller når handicappede får skryt for å ta en øl på byen. I andre tilfeller konstruerer fordommene ubevisst arbitrære dikotomier mellom poler som ikke er reelle motsetninger, som når adjektivene «tjukk» og «vakker» stilles opp som kontraster eller funksjonshemmet som motpol til reflektert.
Når fordommen er skjult som et kompliment, skal man i tillegg låne øre til formildende omstendigheter: «De mener det jo godt.» Men god intensjon retter ikke opp på den ødeleggende effekten som fordomsfulle kommentarer har. Det er en kjent sak at språk påvirker måten vi tenker på. Dersom vi aksepterer en slik forenkling av ulike gruppers særtrekk, oppstår de fordommer som alle minoriteter lider under. Feministbevegelsen reduseres til en gruppe av toppløse, mannehatende kvinner, innvandrere til demokratifiendtlige, voldelige ekstremister og handicappede altså til mentalt tilbakestående, umyndiggjorte sveklinger. Slike stereotypiske forstillinger gjødsler jorden for diskriminering; for rasisme, sexisme, body-shaming og homofobi.
I kjølvannet av #metoo har det vært et kor av paranoide menn som påstår at de ikke lenger tørr å tiltale en kvinne av frykt for å bli dratt i retten. Men det er egentlig enkelt. Selvsagt kan man komplimentere hverandre, men blir man kritisert for å være nedlatende imot sin intensjon, trenger man ikke å gå i forsvar, men heller prøve å forstå hvilke fordommer komplimenten formidler og forsøke å unngå dem fremover.
Og så bare for å slå det fast; kvinner kan kjøre bil, tykke kan være vakre og selv om det språklig sett er paradoksalt, kan man godt være oppegående selv om man er lam i beina.