Om å kanalisere indre støy

av Amalie Bjerkem

Kan du ikke snakke litt høyere?
Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan man regulerer toneleiet i klasserommet, på gruppeintervju eller -skrekk og gru- foran en mikrofon!
Jeg har prøvd det, jeg har overlevd det, og jeg skammer meg bestandig etterpå.

Bestemor derimot, som er laget av stål, og kan stå rak i tilsynelatende hva enn det skal være, har alltid vært sterkt opptatt av at jeg må rette meg i nakken. Både i fysisk forstand og overført betydning. Jeg er dårlig på begge deler og kommer til å få en ordentlig pukkel en dag. Men hun har helt rett. Det er et imponerende syn å vitne, når bestemor retter seg i overkroppen, borer blikket i deg og erklærer krystallklart: «Jeg skal si deg en ting jeg-» og det gjør hun også. Det er inspirerende hvor langt man kommer ved å stå steil og svare for seg.

Å våge å heve stemmen, reise neven eller kanskje slå den hardt i bordet; Det er anerkjente symboler for sosial og politisk kamp. Alle som har gått i tog på 1.mai vet, at det er "de rene og ranke" som skal bære frem revolusjonens røst. Å stå opp for seg selv og det du tror på gjenfinnes i klisjéer som: Grip ordet! Det er ikke for ingenting at demokratiets prinsipp hviler på den aktive deltakelsen vi har valgt å kalle «å stemme». Og ikke uten grunn, for man skaper ingen ringer i vannet ved å sitte stille i båten.

Alle som har gått i tog på 1. mai vet, at det er "de rene og ranke" som skal bære frem revolusjonens røst. (...) man skaper ingen ringer i vannet ved å sitte stille i båten.

Men hvem skal være stemmen til de som ikke snakker? De kroniske rødmerne som aldri hever toneleiet. For en håpløs gruppe, ingen melder seg! Det er ikke en fane jeg er særlig lysten på selv. Det heter seg at man skal velge sine kamper med omhu, hvilket høres ut som et privilegium som er få forunt. Jeg skulle gjerne hatt min bestemors retoriske kraft. Sånn ble det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å ta ordet. Ikke på generelt grunnlag, men ofte hvor det forventes. Som klasserom, hvor jeg kan rødme bare av tanken på å skulle si noe høyt. Og det gjelder ikke bare det jeg koker sammen i mitt eget topplokk. Ved tvungen høytlesning skylder jeg på dysleksi. Sannheten er at det er nerver som kjører alle ordene til en røre i hodet, og sender dem ut i en planløs rekkefølge.

Mine års erfaring med å ikke komme til orde er derfor gjerne at det ikke er omgivelsene som overdøver – for som oftest opplever jeg at omgivelsene lytter – det er hovedsakelig mine egne støysendere som ikke lar seg utkonkurrere.

Men så er det også litt fristende å si «jaja, så blir jeg aldri noen stor taler». For enten så kan vi være en stille gjeng, som skammer oss over vår egen utilstrekkelighet, eller så kan vi finne en annen vei rundt. For heldigvis finnes det alternative kanaler til å sno seg forbi sine egne støysendere, og slik finne veien både inn og ut av seg selv. trass! for eksempel, som aldri har krevd å vise seg som en av de rene og ranke, men fra begynnelsen av har vært et prosjekt som har handlet om å ikke brenne inne.

Heldigvis måles ikke engasjement i desibel, og heldigvis fins det arenaer hvor man kan få lage støy i andre former.

Etter å ha famlet rødmende med et budskap i verbal oppløsning, er det alltid deilig å kunne sette seg ved tastaturet. Å få skrive er litt som å endelig kunne skru på lyset igjen. Rom som vanligvis ligger i mørket åpner seg. Det er alltid en lettelse å oppdage, og derfor et engasjerende sted å oppholde seg. Uten at det gjør meg noe bedre skikket til å senere snakke om det som rører seg i disse rommene, for med en gang det kjennes som om noe skal stilles ut så lukker og låser det seg igjen. Desto større er altså behovet for å utforske og uttrykke seg i en annen form!

Misforstå meg rett. Det er ingen tvil om at verden (og jeg) trenger sånne som bestemor. Noen må ha nakke til å knuse glasstak. Men det finnes mange måter å stå opp for seg selv, om enn de ikke lever opp til idealer ala Rudolf Nilsens. Og for øvrig er det kanskje en sidestilt sannhet at man like så godt kan bli litt lutende av å måtte krumme nakken. Så det kan nok være tæl i oss duknakkede også! Heldigvis måles ikke engasjement i desibel, og heldigvis fins det arenaer hvor man kan få lage støy i andre former.

Amalie Bjerkem holder på med en master i idéhistorie og er redaksjonsmedlem i trass!

Silje Gundersen tar en risikabel master i russisk. Enda hun elsker å lese om skummel politikk som preger et ellers nydelig land med flotte mennesker, vil hun aller helst bare tegne sinte kvinner og rotter.