Kosmologier & viktigheten av bildene vi bruker

av Sindre Brennhagen

Menneskeheten står konfrontert med en selvforskyldt, eksistensiell krise. Overgangen til antropocen - den geohistoriske epoken definert utfra menneskets altomfattende, negative påvirkning på jordens biodiversitet, økosystemiske velvære og atmosfæriske balanse - har funnet sted, alarmerende meget hurtigere enn først antatt (Crutzen 2002). Enkelte forskere innen den tverrfaglige disiplinen Earth System Science hevder også at vi står på randen av en ny geologisk æra, nemlig den antropocenske. (Langmuir & Broecker 2012, 645). Forskjellen er like enkel som fryktinngytende: Mens en epoke omfatter et tidsrom på 12000 år til 50 millioner år, strekker en æra seg mellom 60 til 1000 millioner år. Antropocen markerer samtidig den første epoke i den katalogiserte verdenshistorie der en kausalkraft - anthropos [ἄνθρωπος]; mennesket - er epokens karakteristiske kjennetegn.

​Det virker uunngåelig at den globale oppvarming når 1,5°C innen 2030-2052 (IPCC 2018, 6). I tillegg estimerer andre skrekkscenariske rapporter en potensiell økning på 4°C innen århundret er omme (Wang et.al. 2018). Mellom 1970 og 2014 minket jordens artsbestander med 60% (WWF 2018, 10), og den samlede utryddelsesraten forekommer i et tempo hundre til tusen ganger hurtigere enn hva som anses som normalt, sågar «naturlig» (Rockström et.al. 2009). For å oppspore en tilnærmet ekvivalent til det nåværende tapet av biomangfold, må vi helt tilbake til jordens femte masseutryddelse, da omtrentlige 75% av plante- og dyreartene på jorden - inklusivt dinosaurene - forsvant for 65 millioner år siden (Hamilton et.al. 2015, 4

​Innledningsvis i World Wildlife Funds Living Planet Report: Aiming Higher kan vi lese at «[b]etween now and 2020 we have a unique opportunity to influence the shape of global agreements and targets on biodiversity, climate and sustainable development - for a positive future for nature and people» (2018, 10). I skrivende stund er måneden februar, året 2020; vi konstaterer ingen radikal, positiv forandring, men snarere at det samme naturdestruerende, petroleumskapitalistiske paradigmet står like urokkelig, på kontinentalsokkelen hvil. 
Historiene vi forteller oss selv, virkelighetsoppfatningene vi forfekter, betyr noe. Bildene vi bruker speiler ikke kun en opplevelse av verden, men former den samtidig.

Historiene vi forteller oss selv, virkelighetsoppfatningene vi forfekter, betyr noe. Bildene vi bruker speiler ikke kun en opplevelse av verden, men former den samtidig.

Kosmologi, mytologi & metafysikk

Dette fordrer ikke en kritisk revidering, men snarere en total omveltning av de rådende perspektiver, samt et revolusjonært alternativ til det bestående. Historiene vi forteller oss selv, virkelighetsoppfatningene vi forfekter, betyr noe. Bildene vi bruker speiler ikke kun en opplevelse av verden, men former den samtidig. Politiske systemer, ideologier, religiøse doktriner og sosiokulturelle normer konstituerer, strukturerer og bestemmer hva som (normativt) kvalifiserer som kunnskap. Det konseptuelle rammeverket vi omgir oss med, er ikke kun en teoretisk beskjeftigelse, men ligger til grunn for vår praksis som sådan.

​Der enkelte hevder at kosmologier og mytologier, eller den filosofiske grenen metafysikk for den saks skyld, er esoteriske levninger fra en såkalt før-vitenskapelig tid, er det snarere tvert imot. Kosmologi og metafysikk - overordnede betraktninger av virkelighetens opprinnelse og orden - er uunngåelige. De er psykologiske forutsetninger for en kulturs levedyktighet og livsførsel, motivasjonelle beveggrunner (Mathews 1991, 44). Til tross for tendensen enkelte innehar til å hevde at vi befinner oss i en gjennomrasjonalisert, moderne vitenskapelig tid,[1] kjennetegnet av et fullstendig fravær av mytiske etterlevninger, legemliggjør vi fremdeles en kosmologi; vi opererer fremdeles med et sett grunnantakelser som oppheves til universelle sannheter når de går uutfordret for lenge. Det er disse vi nå må røske tak i.

​Den overleverte tradisjon, som fremstiller naturen som materiell og objektivert - karakterisert som ren utstrekning; liv-, hensikts- og formålsløs - er et falsum, teoretisk så vel som praktisk (Jonas 2001, 7-12). Enten de universalistiske narrativene - de store fortellingene[2] - er basert i forestillingen om en antagonistisk jord som mennesket må «overvinne», eller er fundert i det ideologiske dogmet om evig (økonomisk, materiell) vekst på en likegyldig klode, har deres postulater om virkelighetens beskaffenhet ikke kun vist seg feilaktige, men også som regelrett destruktive - selvutslettende. Den tilhørende misoppfatningen om menneskelig eksepsjonalisme - der mennesket forstås som jordens (om ikke universets) aksiologiske sentrum, basert i prinsipper som selvbevissthet eller teknologisk muskelkraft - må kastes på vitenskapshistoriens skraphaug sammen med alle andre humansjåvinistiske tanker.

misoppfatningen om menneskelig eksepsjonalisme (...) må kastes på vitenskapshistoriens skraphaug sammen med alle andre humansjåvinistiske tanker.

En økofeministisk brodd

I en forlengelse av dette metafysiske poenget, vil jeg trekke frem et beslektet, dog økofeministisk fundert. Det er ikke et nytt fenomen at naturen ofte portretteres som kvinne - som ubesudlet men sårbar; som upløyd mark for menneskets kultivering - men det er like fullt besynderlig at mange av de unektelige misogyne metaforene fremdeles tas i bruk, selv innen akademiske sirkler. Her snakker vi ikke kun om Gaia-hypotesen á la James Lovelock, men også måten enkelte proponenter av økokatastrofisme innehar en hang til å benytte seg av følgende bilder: Når vi nå ser jorden «svare» på den mangehundreårige rovdrift vi har begått på den, hevdes det at kloden ikke lenger svarer til den altelskende moderfiguren Gaia, men snarere den hevngjerrige Medea (Bonneuil 2015, 26). Vi møter en «oppvåknet gigant», et «ampert beist» som søker rettferdig gjengjeldelse (retribusjon) gjennom «en verden av sinte somre og dødsspiraler» (Hamilton 2015, 39).

Denne symbolske representasjonen anvender velkjente troper som fremstiller naturen på en antropomorf-misogyn måte. Naturen blir, under denne tolkningen, enten en passiv ressurs - et underdanig instrument for menneskets mål - eller et uregjerlig vesen som må «domineres» og underkastes den kjølig kalibrerende, ordnende fornuftens herredømme. Begge spiller bevisst på overtydelige misogyne assosiasjoner. Bildet av naturen som kvinne er ladd med seksualiserte formuleringer. Som Carolyn Merchant viser i The Death of Nature, talte de tidlige naturvitere - med Francis Bacon i særklasse[3] - eksempelvis om at «the hand of man» kan dissekere naturen, sågar «tvinge henne ut av sin naturlige væren» for å «penetrere seg gjennom hennes skjulte hemmeligheter» (1990, 168-171). Selv i dag er slik retorikk operativ: «[L]anguage still used today in praising a scientist's hard facts, penetrating mind, or the thrust of his argument (Ibid., 171; min kursivering).

Man kan kanskje tolke implikasjonene med mer velvilje og sympatiske inklinasjoner enn det jeg gjør her. Eksempelvis: Menneskeheten (mankind) har lenge tatt jorden/naturen/kvinnen for å være et heteronomt objekt uten egne hensikter, noe som har vist seg som et gravalvorlig kategorimistak. Ergo: Rådende sannheter er ikke bare kulturhistorisk betingede, men kan også vise seg som grunnleggende ontologisk og moralsk feilaktige. Endog, det er vitterlig at det å fremstille øko- og klimakrisen som en blodtørstig kvinne på jakt etter hevn, ikke gjør nevneverdig mye for å bedre det allerede haltende image.  

Endog, det er vitterlig at det å fremstille øko- og klimakrisen som en blodtørstig kvinne på jakt etter hevn, ikke gjør nevneverdig mye for å bedre det allerede haltende image.Avsluttende formaning, eller «a call to (rhetorical) arms»

Avsluttende formaning, eller «a call to (rhetorical) arms»

Historiene vi forteller oss selv betyr alt; de danner det kosmiske bakteppet ad hvilket vår selvforståelse som individ og fellesskap oppstår. Symbolsk representasjon og billedgjøring er muligens uunngåelig, men deres spesifikke fremtreden er ikke forutbestemt. Det er ikke en logisk tvingende nødvendighet der tilsier at naturen skal illustreres som en barmfager moder, eller at dyr betraktes som rene maskiner (automata) slik de gjør i René Descartes' vitenskapsfilosofi så vel som i den mer «moderne» psykologiske behaviorisme. Slike forestillinger, språklige og billedlige, er imidlertid skapt og opprettholdt gjennom en tilgrunnliggende rationale - et sett implisitte verdier som påvirker sosiale praksiser. Hvis praksisen arter seg destruktiv, dvs. enten øver vold mot dens uskyldige resipienter eller viser seg selvmotsigende på andre måter, må det være noe galt med de teorier - verbalspråklige og billedlige fortellinger - til grunn for den. De tar vesentlig og værensmessig feil av noe.

​Sagt annerledes: Teori og praksis er uløselig tilknyttet hverandre, flyter inn i og overlapper hinannen. Følgelig gjør vi oss en bjørnetjeneste ved å ukritisk overta den overleverte tradisjons metaforer og bilder, for ikke å glemme det instrumentelle, mekanistiske natursyn som gjennom århundrer har rettferdiggjort menneskehetens totalødeleggelse av sitt eget livgivende habitat.

Den politisk-økonomiske herskerklasse kan ikke forvente å bli strøket medhårs av en yngre garde som skal overta en verden på randen av kollaps

Hardnede polemiske utsagn er ikke kun betimelige, de er nødvendige. Greta Thunbergs «I want you to panic» høstet utstrakt, ufortjent kritikk for dets spisse, uapologetiske tone, men kontroversen rundt utsagnet fremviser i siste instans kun den fornektelse, den berøringsangst, beslutningstakerne legemliggjør i møte med den fullt reelle trussel om utslettelse. Den politisk-økonomiske herskerklasse kan ikke forvente å bli strøket medhårs av en yngre garde som skal overta en verden på randen av kollaps. I et opprop publisert på Aftenpostens nettsider våren 2019, skrev en rekke prominente akademikere og kulturpersonligheter følgende:

Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt, ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikkevoldelig opprør sammen med oss (Ambjørnsen et.al. 14.03.2019).

Kanskje er det nettopp i slike brennende, rødkantede formuleringer den videre diskurs må foregå for at alvoret skal innprente seg hos den jevne masse. Språk former virkeligheten, som Morgenbladets redaksjon så retorisk utsøkt skrev i forbindelse med det terminologiske skiftet fra «klimaendringer» til «klimakatastrofe/klimakrise»:

Å kalle det vi står overfor, for en klimakatastrofe eller en klimakrise, forandrer ingenting i seg selv. I hvert fall ikke umiddelbart. Men språk former virkeligheten - den som tviler på det, anbefales å begynne å omtale de norske IS-krigerne som «frihetskjemper» i sosiale lag, og se hvordan det går (Jakobsen & Jenssen 24.05.2019).

Tiden for fyndord er borte; gjør opprør mot status quo; forkast det antroposentriske verdensbildet og dets språk umiskjennelig rettet mot dominasjon. De store fortellingers tid er ikke omme, men vi er i desperat, eksistensiell nød av nye.

​

Historiene vi forteller oss selv, virkelighetsoppfatningene vi forfekter, betyr noe. Bildene vi bruker speiler ikke kun en opplevelse av verden, men former den samtidig.

Den politisk-økonomiske herskerklasse kan ikke forvente å bli strøket medhårs av en yngre garde som skal overta en verden på randen av kollaps

misoppfatningen om menneskelig eksepsjonalisme (...) må kastes på vitenskapshistoriens skraphaug sammen med alle andre humansjåvinistiske tanker.

Endog, det er vitterlig at det å fremstille øko- og klimakrisen som en blodtørstig kvinne på jakt etter hevn, ikke gjør nevneverdig mye for å bedre det allerede haltende image.

Sindre Brennhagen er masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo. I tillegg til å bekle rollen som redaktør i tidsskriftet Filosofisk supplement, samt skribent i nettmagasinet PRESSET., arbeider han som studiekonsulent ved Det humanistiske fakultet.

Sofie Hagen driver med kunst ved siden av studiene, og tar en bachelor i Natur og Miljø ved USN. Instagram: @sofiehagen97

[1] Eksempelvis den hardnakkede modernitetsforkjemperen og selvproklamerte opplysningstalsmannen Steven Pinker, som i verker som Enlightenment Now (2018) fremmer en universalistisk progresjonstese basert i et selektivt utvalg referanser som viser til bl.a. velstandsøkning i vestlige kapitalistiske samfunn. Pinker sammenstiller radikalt forskjellige historiske figurer (f.eks. Baruch Spinoza og Edmund Burke) under paraplybetegnelsen «opplysningstenkere», og obskurerer essensielle forskjeller mellom deres respektive programmer. For ikke å glemme at Pinker anvender intetsigende, abstrakte fraser som «opplysningsidealer», «det frie markedet» og «vestlige verdier», adopterer han også eufemismer som eksempelvis «postmodernisme», for ikke å glemme den provoserende likestillingen av nazismen og kommunismen. Pinkers bok er et tamt forsvarsskrift for den nåværende nyliberale ideologi, og burde ikke betraktes som noe annet. For en mer dyptgående kritikk av verket, se Jacobin Magazines artikkel: https://www.jacobinmag.com/2018/10/steven-pinker-enlightenment-now-review

​[2] Jf. Jean Francois Lyotards (in)famøse utsagn i The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979). Lyotard hevder at modernitetens hang til grandiose enhetsnarrativer - som den hegelianske dialektikk, meningshermeneutikk, forestillinger om kollektivt-ideologiske subjekter, eller andre politiske program basert i tanken om Progresjon - forvitrer ved inngangen til den postmoderne tid. Det postmoderne er ifølge Lyotard definert utfra en grunnleggende skepsis til måten de store fortellingene er ufalsifiserbare, plastiske og selvlegitimerende; enhver «småfortelling» kan alltid assimileres inn i, passer alltid inn i og havner aldri på klinsj med det overordnete metanarrativet (Lyotard 1984, xxiii-xxv).

​[3] Ikke bare var Francis Bacon underordnet Kong James I - som innførte dødsstraff for alle typer «heksekunst» - men Bacon brukte aktivt den «kunnskapen» han utledet fra rettsprosessene, avhør- og torturmetodene som ble utført mot kvinnene i sine naturvitenskapelige verker. Carolyn Merchant skriver: «Much of the imagery he [Bacon] used in delineating his new scientific objectives and methods derives from the courtroom, and, because it treats nature as a female to be tortured through mechanical inventions, strongly suggests the interrogations of the witch trials and the mechanical devices used to torture witches» (1990, 168).

Ambjørnsen, Ingvar et.al. 14.03.2019. «25 kulturpersonligheter og akademikere: Vi støtter skolestreiken». Publisert i Aftenposten. URL = https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Mg4pMM/25-kulturpersonligheter-ogakademikere-vi-stoetter-skolestreiken

Bonneuil, Christophe. 2015. «The Geological Turn: Narratives of the Anthropocene». The Anthropocene and the Global Environmental Crisis (red.: Hamilton, Bonneuil & Gemenne): 17-32. Milton Park: Routledge.

Crutzen, Paul. 2002. «Geology of Mankind». Nature, Vol. 415: 23. London: Nature Research.

Hamilton, Clive. 2015. «Human Destiny in the Anthropocene». The Anthropocene and the Global Environmental Crisis (red.: Hamilton, Bonneuil & Gemenne): 32-44. Milton Park: Routledge.

Hamilton, Clive, Christophe Bonneuil & Francois Gemenne. 2015. «Thinking the Anthropocene». The Anthropocene and the Global Environmental Crisis (red.: Hamilton, Bonneuil & Gemenne): 1-15. Milton Park: Routledge.

IPCC. 2018. «Summary for Policymakers». Global warming of 1.5°C. An IPCC Special Report (red.: Masson-Delmotte, Zhai, Pörtner, Roberts, et.al.). Geneva, Sveits: World Meteorological Organization.

Jakobsen, Hanne Østli & Anna B. Jenssen. 24.05.2019. «Ut med «klimaendringer». Det er en klimakrise». Publisert i Morgenbladet. URL =

https://morgenbladet.no/aktuelt/2019/05/ut-med-klimaendringer-det-er-en-klimakrise

Jonas, Hans. 2001 [1966]. Phenomenon of Life: Toward a Philosophical Biology. Illinois: Northwestern University Press.

Langmuir, Charles H. & Wally Broecker. 2012. How to Build a Habitable Planet: The Story of Earth from the Big Bang to Humankind. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.

Lyotard, Jean Francois. 1984. The Postmodern Condition: A Report on Knowledge. Oversatt av Geoff Bennington og Brian Massumi; forord av Fredric Jameson. Oxford Road, Manchester: Manchester University Press.

Mathews, Freya. 1991. The Ecological Self. Milton Park: Routledge.

Merchant, Carolyn. 1990. The Death of Nature: Women, Ecology and the Scientific Revolution. San Francisco, California: HarperOne.

Rockström, Johan et.al. 2009. «A Safe Operating Space for Humanity». Nature, Vol. 461: 472- 475. London: Nature Research.

World Wildlife Fund (WWF). 2018. Living Planet Report 2018: Aiming Higher. Redigert av M. Grooten & R.E.A. Almond. Gland, Sveits: WWF. ISBN 978-2-940529-90-2