Kjærlighetsbrev til kolonihager

av Amalie Bjerkem

Dersom asfaltunge er en status som følger folkeadressen er jeg godt sikra. Jeg har vokst opp i blokk og borettslag, og trodde at nissen bodde i vaskekjelleren. Skoleveien min har gått over både Trondheimsveien og Majorstuakrysset, og innen jeg fylte 18 hadde familien rukket å flytte tre ganger, uten å forlate ring 2. Og likevel har jeg vokst opp med kjøkkenhage, frukttrær og bringebærris. For hele sommerhalvåret har jeg hatt adresse ved hytte 50, Sogn Hagekoloni.

På tross av at hytta har huset mange generasjoner før den ble introdusert i mitt liv for drøye tjue år siden, kjennes det like mye som den har vokst opp sammen med meg, som andre vei. I sommer foretok jeg en arkeologisk utgravning av kjøkkenskuffen, som gikk hele veien tilbake til barneskjeer med solblekte Noddy-motiv, og en gjenglemt sprettball med løvehode, som siste tidsvitne på sommeren broren min og jeg inngikk en pakt om bare å spise dyreparkis en hel ferie for å få samlingen av sprettballdyrehoder komplett.

I kolonihagen har jeg feiret nesten alle mine bursdager. Jeg har øvd på å lese, og jeg har lest til eksamen. Jeg har funnet påsekeegget gjemt i en snødekt presenning i potetåkeren, og jeg har hatt så mange varme sommerdager med vannspreder at gresset enda har en størknet flekk som kanskje aldri kommer til å gro. Og enn hvor mye verandaplattingen forsøkes pusses og beises tror jeg heller aldri den blir kvitt det sirkelformede avstøpet etter matskålen som har stått seg gjennom to generasjoner familiehunder. I det minste håper jeg det er sant. For er det noe som fortjener et kjærlighetsbrev er det kolonihagen, med alle sine bruksmerker og solblekede plastskjeer.

er det noe som fortjener et kjærlighetsbrev er det kolonihagen, med alle sine bruksmerker og solblekede plastskjeer.

Det hyggeligste hadde derfor vært å skrive om hvorfor byrommet trenger flere kolonihager, men ergerlig nok er det også stadig aktuelt å legitimere de vi allerede har. I takt med sentraliseringen stiger kursen på arealet rundt Oslos kolonihager. Hyttene er heldigvis takstregulert i samarbeid med Oslo kommune, men desto mer til irritasjon for private investorer med planer om boligblokker og garasjeannlegg. De siste årene har slike sleipe forslag heldigvis møtt lite medhold, og derfor er det viktig å understreke at det i dag ikke er noen uttalt motstand mot kolonihagene. Og likevel skal man ikke ta for gitt at parsellene står på trygg grunn. I 2000 fikk Oslos kolonihager signert en 25-års kontrakt med kommunen, som fortsatt venter på en forlengelse. I den forbindelse er det viktig å huske på hva kolonihagen står for i bybildet. For kolonihagene har vært ute en vinternatt før!

Så lenge det har eksistert parseller i byen, har det vært spekulanter som har ønsket å rive dem ned, og ikke overraskende er historien om norske kolonihager dermed også historien om offentlig byrom, og hvem som skal få lov å bruke det. Det finnes for eksempel ingen tilsvarende debatter om hvorvidt man skal sanere boligfeltene på Ullevål Hageby.

Opprinelig var kolonihager en tiltenkt erstatning for trange boforhold, som skulle sikre at også arbeiderne hadde tilgang til en liten grønn flekk å dyrke på.[1] Ideen om kolonihager kom blant annet fra Danmark, hvor fattigkommisjonen opprettet de første kolonihagene allerede i 1826.[2] Men etter et mislykket pilotprosjekt med Gjeddeløkken i Halden i 1896[3], skulle det ta over tjue år før Norges første (levedyktige) kolonihage fikk vokse frem på Rodeløkka i Kristiania i 1907.

Så lenge det har eksistert parseller i byen, har det vært spekulanter som har ønsket å rive dem ned, og ikke overraskende er historien om norske kolonihager dermed også historien om offentlig byrom, og hvem som skal få lov å bruke det. 

Kolonihagenes pioneer ble statsgartneren Peter Nøvik, som i 1897 holdt et foredrag for Det Kongelige Selskap hvor han foreslo å etablere småhager for byarbeidere. Et av hovedargumentene den gang var at grønnsaker gjerne var mangelvarer i arbeiderklassens kosthold, da dette ble for dyrt på markedet. Forslaget var en egen jordflekk å drive matauk på. Den opprinnelige jordflekken, eller parsellen, ble raskt supplert med små hytter som gjorde at kolonihagene ble et sted det gikk an å både bo og feriere. Barnefamilier i trange bygårder ble prioritert, og fikk gjennom hele sommerhalvåret et sted å "dyrke litt bær og grønnsaker, ha noen pene blomster omkring seg, plante et tre"- for å låne formuleringen til NRKs reporter fra innsiden av Solvang hagekoloni i 1958.[4]

Historien forteller gjerne at Oslos første kolonihage ble reist oppå en tidligere søppelfylling på Rodeløkka, og slik var en vinn-vinn situasjon hvor arbeiderfamilier fikk drive matauk på det som tidligere hadde vært en sentrumsnær avfallshaug. Men sjelden finnes det ubrukte rom i byen som står klar til bruk. Det hører derfor med til historien at Rodeløkka kolonihage ble anlagt på et område som tidligere hadde vært arena for dagdrivere. Disse forsøkte å protestere med ildspåsettelse og steinkasting, men kjempet et tapt slag.[5] Året etter fulgte kommunen den samme oppskriften og etablerte Etterstad kolonihage på et område som tidligere hadde vært å regne som "Et oppholdssted for alle slags skrammel, samt tilholdssted for løse og ledige personer. Kortspill og drikkelag hørte til dagens orden.»[6]

For kolonihagenes skyld skal det i rettferdighetens navn nevnes at disse arealene nok uansett ikke hadde fått stå uberørt særlig mye lenger i en by som alt på tidlig 1900-tall hadde begynt å vokse. Tomtene som opprinnelig ble valgt ut nettopp for sin manglende sjarm, befant seg plutselig i områder med stigende status. Allerede i 1963 lages det en reportasje om hvorvidt kolonihagen er en foreldet idé. Det er kommunes plansjef Strøm som spiller skurkerollen, hvor han i forgrunnen av et Oslokart problematiserer at kolonihagen ikke lenger befinner seg i de områdene hvor kolonistene bor. Med musikk og støy kan hagene virke sjenerende på det nye naboskapet, og konklusjonen er at parseller som ikke ligger kloss til kolonistenes eget hjem derfor bør trekkes utenfor sentrumsnære boligstrøk. Med andre ord; La arbeiderklassen dyrke poteter og arrangere hagefest, men helst ut av syne for beboere i strøk av økende verdi og status.

Siden har kolonihagene gjennomgått et gradvis skifte i tråd med samfunnet forøvrig. Parsellene er ikke lenger forbeholdt den klassiske arbeiderklassen, men like fullt et viktig foretak som kan bidra til "bedre oppvekstvilkår for barn og økt livskvalitet for voksne i byer og tettbygde strøk", som Oslokolonihagene selv skriver på sin hjemmeside,[7] og som jeg også kan skrive under på.

Parsellene er ikke lenger forbeholdt den klassiske arbeiderklassen, men like fullt et viktig foretak som kan bidra til "bedre oppvekstvilkår for barn og økt livskvalitet for voksne i byer og tettbygde strøk", som Oslokolonihagene selv skriver på sin hjemmeside, og som jeg også kan skrive under på.

En hyggelig liten saksopplysning er da at Norsk kolonihageforbund har utarbeidet fastsatte takster i dialog med Oslo kommune, som gjør dem billigere enn andre hytter, med mål om å være økonomisk tilgjengelig for alle (som dessverre alltid kun betyr for et flertall). Fellesarbeid og dugnadsdrift, samt intern bytting av vekster sørger også for at hagelivet kan være billig i drift.

Selve forutsetningen for kolonihagens suksess og levedyktighet er nettopp at den har bestått som et lokalsamfunn av ildsjeler. At matauket i dag hovedsakelig er drevet som et idealistisk prosjekt gjør at mange vier parsellen til giftfri matproduksjon, og forøvrig såing og planting, plukking, koking, sylting og safting av alle slag. For på parsellene dyrkes det alt av grønnsaker, frukt, bær, urter og blomster- både på profesjonelt og improvisert nivå.

Kolonihagene har dessuten vært en viktig prøvegrunn for flere satsinger og forskningsprosjekter innen klima- og miljø. Et eksempel på dette fra min egen kolonihage er Sogn Hagelab, et samarbeid mellom Sogn Hagekoloni, Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) og NMBU, hvor kolonihagen har blitt prøvekanin for regnbed som skal beskytte mot lokal flomdemping. Her finner man blant annet Oslos første lommevåtmark- med et eget økosystem som tiltrekker seg både insekter og amfibier. Regnbed og våtmark i sentrale strøk er et økende nødvendig tiltak i håndteringen av overvannsproblematikk som stiger etterhvert som byen fortettes. Bedene vedlikeholdes av kolonistene selv, og takket være frivillig innsats går forskningsprosjektet med stor suksess på tredje året.

Dessuten huser flere av kolonihagene humleklasser fra den idealistiske foreningen La humla suse, som skal bidra med å sikre også humlas levekår i Oslo sentrum, samt biekasser utplassert på frivillige parseller.

Hva gjelder folkets levekår er en viktig saksopplysning at kolonihager i kraft av å være kommunalt eid land har status som parker, og dermed er åpne for hele byens befolkning å besøke og oppholde seg i.

det skal for all del ikke underkjennes at med over 10 års venteliste er det dessverre litt mer komplisert enn å rope kolonihage til folket. Det skorter ikke på interesse og engasjement, og det er ingen tvil om at å eie en parsell er et stort privelegie som er altfor få forunt.

For det skal for all del ikke underkjennes at med over 10 års venteliste er det dessverre litt mer komplisert enn å rope kolonihage til folket. Det skorter ikke på interesse og engasjement, og det er ingen tvil om at å eie en parsell er et stort privelegie som er altfor få forunt. Nettopp derfor bør de være en prioritet. For alt er lov i krig og kjærlighet, og ettersom dette angår begge deler vil jeg avslutte med å si at mens ordinære hager er et gode forbeholdt de som eier dem, er fordelen med kolonihager nettopp et organisert fellesskap med drivkraft til å gjennomføre større prosjekter som kan gavne hele offentligheten. I det minste kan alle komme innom og kjøpe vaffel i Oslos kolonihager på søndager.

Amalie Bjerkem er masterstudent i Europeisk kultur ved Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i trass!

[1] Røsjø, Ellen. Kolonihager til pryd og nytte (1994)Tobias 2/94. Oslo kommune byarkivet.

[2] Dagbladet (forside) Smaahaver for byarbeidere. 16.1.1897

[3]Slørdal, Martin G. (26.05.2020) Anne-Sol Simensen fører en gammel arbeidertradisjon videre. Frifagbevegelse.no

[4] Norsk kolonihageforbund Om oss. Fra kolonihager.no

[5] Rørsjø (1997)

[6] Hem, Hanne Sophie (2003) Kolonihagen fyller 95 år. Etterstadposten nr.2/2003

[7] Norsk kolonihageforbund