Keiserens nye klær
av Mikaela Plantander
Hvordan havna jeg her? Det er jaktsesong på internett og jeg leter etter symønster. Jeg har for lengst hoppet på «gjør det selv» bølgen. Jeg leter i bruktbutikker etter gamle gardiner og tekstiler - ja til og med dusjforheng har jeg funnet og sydd med! Da regjeringen ga et nytt tilleggslån jeg kunne søke på kjøpte jeg meg en nygammel Bernina-symaskin fra 1969 for å ikke gå fra vettet. Nå er alle butikkene koronastengt og jeg vil sy meg ut av det mørke hullet jeg holder på å falle ned i igjen. Men nå har jeg sydd munnbind, og jeg har sydd etter symønsteret jeg fant på bruktbutikken i Eidsvoll som var 20 cm for lite. Jeg vil sy noe å ha på meg, noe gøy. Men så var det det her med størrelser da: Hvilken størrelse er jeg? Hvordan vet jeg hva en XL betyr? Passer størrelse 42 eller 50? Jeg vet ikke - mønsterlabyrinten gjør meg svimmel. Måleskjemaet forvirrer meg. Jeg trodde jeg kunne kjøpe «vanlige» størrelser. Jeg ligger på grensen mellom «normal» og «pluss» størrelse. Det trodde jeg. Men nei? Skal jeg, en helt gjennomsnittlig høy (168,5) og bare litt småtjukk jente, måtte kjøpe størrelse 50? Det skurrer med mitt selvbilde. Kanskje hvis jeg bare kjøper en mindre størrelse enn det måleskjemaet sier så passer det? Kanskje jeg bare skal gi opp. Jeg føler at jeg har vokst ut av den størrelsen jeg identifiserer meg med. Jeg var jo en 42. Eller noen ganger 44. Og noen ganger 40. Jeg kan jo ikke endre det. Men noen ganger er kanskje tallene på størrelseslappen helt ute å kjøre. Jeg vet jo det. Men internalisert frykt for «å bli tjukk», det stygge forbudte ordet, har fått unge Mikaela til å tviholde på at jeg ikke er noe større enn en 42. Verken større eller - jo, helst mindre. Jeg ville gjøre alt for å være mindre.
Hvilken størrelse er jeg? Hvordan vet jeg hva en XL betyr? Passer størrelse 42 eller 50? Jeg vet ikke - mønsterlabyrinten gjør meg svimmel.
Men nå vet jeg jo bedre. Jeg har lest ting, jeg vet hvordan moteindustrien har ødelagt størrelser. Noen endrer størrelsene sine sånn at de skal virke mer «flatterende». De setter et mindre tall på en større størrelse, og så selger de lykkerusen ved å kunne kjøpe en mindre størrelse enn den du vanligvis bruker. Og så kommer du tilbake for å få den samme lykkefølelsen av at du tar opp mindre plass i verden, selv om det er akkurat den samme passformen som en bukse i riktig størrelse hos en annen butikk. Men tallet sier at du er mindre. Og det er jo det som teller. Men så går du til en annen butikk og prøver på et skjørt i din «nyvunnede» størrelse, og føler hjertet synke ned i tærne når du ikke får igjen smekken. Du føler skam. Skam er en profitabel følelse, og det finnes et produkt som kan få deg til å passe inn i størrelsen du vil ha, så da kjøper du skjørtet som ikke passer og produktet du ikke trenger.
Jeg fortjener å oppta plass uavhengig av hvilken størrelse det står på merkelappen. Om jeg passer i størrelse 50 går det helt fint. Men faen heller da, jeg vil se bra ut for det!
Når jeg vet dette skjønner jeg at vintagemønsteret jeg fant på NLM gjenbruk ikke passer i størrelse 42 fordi størrelse 42 er ikke samme størrelse lenger. Og størrelse 42 er ikke samme størrelse hos alle butikker nå heller. Nå er jeg eldre, jeg har gått i terapi og jeg har lest feministisk litteratur. Jeg fortjener å oppta plass uavhengig av hvilken størrelse det står på merkelappen. Om jeg passer i størrelse 50 går det helt fint. Men faen heller da, jeg vil se bra ut for det! Jeg vil ha holografiske kjoler og mønstrete slengbukser. Jeg vil ha søte cottagecore kjoler i alle nyanser av gul, oker og brun. Jeg vil føle meg som en filmstjerne når jeg i ny og ne finner på å vistes utendørs. Jeg ber ikke om mye, jeg kan jo til og med lage det selv! Men hvorfor skal jeg måtte ta til takke med kun 17 (!) symønster hos stoff og stil mens de med et brystmål på under 104 cm har 93 ulike modeller å velge mellom. Og hvordan har det seg at tjukke folk forventes å kle seg i potetsekker? Jeg vil ikke ha en tunika, jeg vil ha sexy spagettistroppkjoler, jeg vil ha crop tops, jeg vil ha BUKSEDRAKTER! Ikke stretch pysjamas som kan forkles som et antrekk.
Jeg vil ikke ha en tunika, jeg vil ha sexy spagettistroppkjoler, jeg vil ha crop tops, jeg vil ha BUKSEDRAKTER!
Nå ser jeg ikke en annen utvei enn å måtte lære meg å konstruere klær fra scratch. Det blir helt sikkert lærerikt, men fy faen, det er ekstremt utilgjengelig for folk som ønsker å sy gøye klær som passer sine tjukke kropper. Vi fortjener å kunne sy klær som vi vil gå med. Det er helt fint å ville gå med tunika og pysjamas fordi det er komfortabelt eller man trives i det, men gi meg flere valgmuligheter vær så snill. Jeg, som ikke begynte å sy før i sommer, har klart å skalere opp et symønster jeg kjøpte brukt. Og ja det var litt vanskelig, men jeg tror ikke at det er så ekstremt mye vanskeligere å inkludere størrelsene over 46 når man allerede har laget et symønster som har spennet fra størrelse 32 til 40. Det høres ut som tjukkfobi. Rett og slett.
Jeg ser på klokka som har passert 01:30, og jeg legger vekk måleskjemaet for i kveld. Det blir nok ikke en ny kjole sydd fra mønster. Jeg kommer ikke til å ville se på det igjen i morgen, og i overimorgen har jeg nok fortrengt det igjen. Så får jeg sy munnbind da. Og hårstrikk. Det er lettere enn å finne ut av hvilken størrelse som passer, og om buksedrakten jeg har lyst på kan passe. Jeg føler forvirringen og frustrasjonen smelte bort, og resignasjonen overta. Kanskje jeg orker å sloss neste gang. Men jeg går jo ikke ut lenger, så keiserens nye klær får holde så lenge.