Himmelen

av Ingrid Smevåg Gundersen

Himmelen, bakken og hustakene er hvite. Vi lever i en verden som ikke er helt ferdigkonstruert. Om et par måneder vil hustakene og bakken ha fått programmert sin farge – grå. Det hvite flyr gjennom luften i små deler, men store mengder. Vi sitter inne i et hus som har blitt prioritert i skapelsen. Alt innenfor disse fire veggene har fått sin farge, lyset legger skygger, og alle gjenstander her inne eksisterer i minst tre dimensjoner. Først sitter vi i stillhet. Vi har hver vår kaffe med forskjellig smak, jeg har tatt med en beholder med krem som substitutt for melk. I en liten stund, mens denne tidligere nevnte stillheten vedvarer, får jeg ro av å se for meg at dette er starten på et barneprogram. Kameraet har akkurat startet å rulle, og vi befinner oss i de skjebnesvangre sekundene som finner sted rett før noen har sagt noe. Det er et program som skal gå på julemorgen i 2007. Tempoet er sakte og man får inntrykk av at skaperne henvender seg til de rolige, beherskede barna. Men de finnes ikke. Skaperne har bare feilaktige minner av seg selv som barn.

Illusjonen brytes av at du setter på verdens fineste jazzkomposisjon. Du ber meg om å virkelig lytte, men jeg har et jobbtilbud jeg må svare på. Mailen med jobbtilbudet lyser opp fra mobilen min, bare en halv meter til høyre for din mobil, som spiller verdens fineste jazzkomposisjon. Jeg ser på tatoveringene på tærne dine under stuebordet og tenker at du har rett, det er mye viktigere å lytte ordentlig godt til verdens fineste jazzkomposisjon enn å takke ja til en jobb når verden utenfor fortsatt blir kodet. Det er ikke vits i å se ut vinduet engang, i fare for å danne seg feilaktige bilder slik som at hustak er hvite og himmelen hvit og gatene hvite og at alle menneskene har et tynt lag med det hvite strødd over seg. Jeg vet jo at dette ikke er sant, jeg har sett verden ferdigkodet før, som om sommeren. Da finnes alle ting med hver sin respektive farge, slik som i stua vår. Dette vet jeg.

Jeg ser på tatoveringene på tærne dine under stuebordet og tenker at du har rett, det er mye viktigere å lytte ordentlig godt til verdens fineste jazzkomposisjon enn å takke ja til en jobb når verden utenfor fortsatt blir kodet.

Jeg løfter kremboksen til munnen på en dum og jentete måte, og spiser en munnfull krem med et fraværende blikk – ikke ulikt en gullfisk, men noe mer sliten av den konstante følelsen av å være i live. Gullfisker tenker ikke på sånt, gullfisker trenger ikke å svare på et eneste jobbtilbud i løpet av hele sin jordlige tilværelse. En gullfisk kan imidlertid ikke bestille flybilletter til seg selv eller lese bøker, så jeg misunner ikke gullfisken. Å svare på jobbtilbud er rett og slett bare prisen jeg betaler for de jordlige goder som gullfisken ikke har. Ironisk nok, ettersom jeg er nødt til å takke ja av den grunn at det finnes en pris å betale for alt. Ikke alt, naturligvis. Jeg kan kysse meg selv på kneet, sitte i dusjen, og legge meg ned på gata utenfor der kjæresten min bor for å se ting fra et nytt perspektiv. Disse handlingene er i og for seg ikke avhengige av noen form for betaling. Piratnettsider også, men der blir man isteden tvunget til å vie sin oppmerksomhet til reklamer for nakne kåte kvinner i sitt nærområde. Dette er jo også en pris å betale.

Jeg kan kysse meg selv på kneet, sitte i dusjen, og legge meg ned på gata utenfor der kjæresten min bor for å se ting fra et nytt perspektiv. Disse handlingene er i og for seg ikke avhengige av noen form for betaling. Piratnettsider også, men der blir man isteden tvunget til å vie sin oppmerksomhet til reklamer for nakne kåte kvinner i sitt nærområde. Dette er jo også en pris å betale.

Løgn er det også at jeg svarer på dette jobbtilbudet fordi jeg trenger pengene. Jeg har manisk samlet opp det som kjennes som gullmynter siden jeg først lærte om hva et lån var og hvor skjønt lite jeg hadde lyst på det. Jeg kunne brukt gullmyntene mine på melk og brød og nytt undertøy. Noe trekker meg likevel mot å ha en jobb. Å starte i ny jobb er litt som en rus for meg. Min forsiktige natur settes på prøve av å bli plassert i et nytt miljø med nye regler. Litt som å bli født på ny. Bli slengt naken og litt lyserød i kinnene inn i en ny verden med egne naturlover og sosiale normer. Skli i sin skjøreste form rett ut på et flislagt Pizzabaker'n-gulv og desperat krabbe til man finner en uniform å kle seg med. Slik vi alle blir født inn i arbeidslivet.

arbeidslivet finnes konstant, men i motsetning til det alminnelige livet, har det uendelige innganger man kan fødes gjennom, opptil flere ganger.

Takker jeg ja til dette jobbtilbudet må jeg altså planlegge en ny fødsel inn i arbeidslivet. For arbeidslivet finnes konstant, men i motsetning til det alminnelige livet, har det uendelige innganger man kan fødes gjennom, opptil flere ganger. Jeg må planlegge hva mine første ord skal være. Kanskje «pappa»? Eller blir det rart? Mitt første ord i det livet som man fødes inn i på den biologiske og litt slimete måten, skal angivelig ha vært «måne». Det blir nok allikevel enklest om mine første ord etter neste fødsel inn i arbeidslivet bare er en introduksjon av meg selv. Jeg tror livet etter den biologiske og noe slimete fødselen også hadde blitt enklere om jeg hadde startet med en introduksjon av meg selv. Men det gjorde jeg altså ikke, og det kan jeg heller ikke klandres for. Noen ganger er man et tomt babyhode i møte med en ferdigstilt verden, andre ganger er man et stappfullt voksenhode i en ferdigstilt stue som venter på at verden utenfor skal ta form før man tar stilling til hvordan man skal fødes på ny. Begge disse tilstandene eksisterer i sin elendighet for meg, og aldri for gullfisken.

Ingrid Smevåg Gundersen (f. 2003) er på vei ut av en bachelor i statsvitenskap og inn på en bachelor i litteraturvitenskap. Behersker det å lese og skrive i tilstrekkelig grad for sin aldersgruppe.

Kristina Kassab Liland (26) er trass!-veteran og har studert tysk på Blindern. Ho håper at kvartlivskrisa snart roar seg ned – i mellomtida har ho eit mål om å lesa meir nynorsk og læra seg brystsvømming éin gong for alle.