Glødende farger
av Anine Aasen
Jeg måtte finne noe som gjorde sånn at jeg ikke ville drikke meg bevisstløs hele tiden. Min far sa at kunstnere bare er en byrde for samfunnet. Jeg prøvde å si at jeg kom til å bli en større byrde hvis jeg ble alkoholiker eller sengeliggende igjen, men han hørte ikke etter. «Skal du bare få alle pengene jeg har jobbet hardt for da kanskje?» Vi kranglet og skrek til hverandre og min mor sa ingenting som vanlig. Jeg prøvde å formidle at jeg ikke hadde noe valg. At det å male var det eneste jeg kunne gjøre, etter å ha prøvd så mye annet, men alltid blitt syk. «Jo du har et valg», svarte han, «Familien eller kunsten», og jeg valgte maleriet. Vi snakket ikke sammen på mange måneder og jeg hadde aldri hatt det så bra. Det var et spørsmål om å holde meg i live, prøve å finne en lyst til å være våken. Eller som psykologen på enhet for rus og psykiatri sa: «Du må bytte ut alkoholen med noe før det er for sent. Noe som har samme effekt, bare at det fører til noe positivt.»
Og jeg tenkte at jeg skal vise han. Jeg skal klare det.
På Einar Granum Kunstfagskole ble jeg kjent med maleriet. Skolen varte i to år og det første året handlet mye om det å se. Den tilstedeværelsen som måtte til, krevde et enormt fokus og gjorde sånn at jeg slapp å være i hodet med alle tankene. Og jeg kunne gjøre noe, lage noe, uten å måtte forholde meg til mennesker. Andre året kunne vi male mer av hva vi ville. Jeg kunne fortsatt komme full på skolen, men det ble sjeldnere. Jeg ville prøve å male uten å se på noe, uten å ha en idé, bare respondere til hva som skjedde når jeg påførte en farge. Det tok ofte en uke før jeg turte å male noe på det hvite lerretet, jeg bare satt der og så på det, livredd for å gjøre feil. Men jeg tvang meg selv, og jeg hadde dyktige lærere. I starten vannet jeg ut fargene til de nesten ble gjennomsiktige, sånn at man ikke kunne se hva jeg hadde gjort. Slik kunne ingen bli sinte. Han ene læreren ble sint, men ikke på en skadelig måte. «Mer kontraster», kunne han rope og fortsette med: «Kast en stor kladd på det og se hva som skjer.» «Jeg klarer ikke», kunne jeg svare. «Du har ingenting å tape», sa han beroligende og ga meg en klapp på skulderen. Så fortalte han morsomme historier fra livet sitt som alltid endte med at noen døde, som broren som døde i en bilulykke da han var ung. Og alt er så overveldende trist og uten mening, men vi ler og sier: «Takk gud for alkohol!»
Etter mange måneder med intens maling hver dag var det noe som slapp, endelig hadde jeg funnet noe jeg kunne stole på, et holdepunkt med uendelige sjanser og muligheter. Og hvis jeg ikke var fornøyd kunne jeg male over. Det dukket alltid opp noe interessant, noe jeg aldri kunne ha sett for meg når jeg startet. Og det ble gøy. Etter en dag med å stå å male, var jeg fornøyd, som om livet kanskje kunne være fint. Og jeg fikk lyst til å ta bedre vare på meg selv, ta gode valg, sånn at jeg kunne stå opp neste dag for å male.
Det siste halve året på kunstfagskolen handlet alt om å lage en god portfolio, slik at man kunne komme videre til opptaksprøver og intervju på kunstakademiene. Jeg ville bli bedre på å male og trengte tid på å utvikle meg. Jeg trodde at professorene der kunne lære meg teknikker, og introdusere meg til en hel verden full av maleri. Vi ble også fortalt at man ikke ville bli tatt seriøst som kunstner uten å ha gått på et av kunstakademiene. Det ville føre til at man ikke kunne være med i fagforeninger eller viktige organisasjoner, og man ville slite med å få stipend og utstillingsplasser. Og det var en drøm å komme inn på et av kunstakademiene, noe jeg ikke trodde at jeg skulle klare. Men jeg måtte klare det, jeg skulle klare det. Det kom profesjonelle kunstnere for å hjelpe oss og jeg fikk beskjed om at det å bare søke med maleri ikke var nok, eller at man i så fall måtte være helt unik, og det var ikke jeg. «Kunstakademiene driver med samtidskunst, kanskje du kunne lage noen installasjoner?», foreslo de. Og jeg forsto ikke hvorfor ikke maleri var nok. «Du må bare lure deg inn. Og når du har kommet inn kan du gjøre hva du vil», sa en annen kunstner.
Så jeg begynte med installasjon og performance, for å passe inn, og jeg begynte å drikke mer - igjen. Jeg kom videre til opptaksprøver i Oslo og i Bergen. I intervjuet i Bergen var en i opptakskomiteen veldig usikker på meg og sa det rett ut. «Hvis du vil male burde du ikke gå her», og jeg forsikret dem om at jeg ville andre ting også. «Jeg er en hardtarbeidende, nysgjerrig person som vil gjøre hva som helst for å tilfredsstille dere.» Jeg sa ikke det siste, men jeg ga inntrykket av det.
Jeg kom på venteliste og skulle få e-post i løpet av sommeren hvis jeg kom inn. Jeg sjekket e-posten i hvert fall ti ganger hver dag gjennom hele sommeren, like spent hver gang, like skuffet hver gang. En uke før skolestart ble jeg ringt opp og hoppet av ren glede da han fortalte det og jeg lovet at jeg ikke skulle skuffe ham. Første skoledag ble alle ropt opp og tildelt en professor, bortsett fra meg og to andre. Vi ble sittende på gulvet og jeg tenkte at jeg skal vise dere, jeg skal vise dere, jeg skal bli den beste studenten dere har hatt, jeg skal bli en stor kunstner. En fra administrasjonen spurte om navnene våre og sa at de ikke hadde oppdatert listene etter at de som var på venteliste kom inn, men de skulle ordne det.
Vi kunne velge mellom forskjellige kurs og jeg valgte maleri. Han som holdt kurset, var han som hadde intervjuet meg. Nikolai har vært maler, men nå arbeider han med ulike prosjekter, blant annet Hellas og flyktningsituasjonen. Han ser ut til å ha et genuint ønske om å hjelpe, og en enorm frustrasjon over å se hva som skjer med jorda. Malerikurset varte i en måned og det startet med at vi var ti studenter som tok buss til Dale. Der skulle vi lage en kullmile, lage kull fra bunnen av, som vi kunne tegne med. Vi bodde nede i dalen, i et gammelt hus. En god spasertur oppover kom man til Nordisk Kunstnarsenter Dale. Der er det fem hytter ved siden av hverandre som kunstnere kan bo i under oppholdet deres, rundt hjørnet er verkstedet og atelierene, omringet av skog. Det var september og luften var fortsatt varm. Vi holdt på ute i flere dager med å bære trær, hugge, kutte, skjære og lage leire. Nikolai snakket om viktigheten av samarbeid og å arbeide med naturen, å komme i kontakt med den igjen. På kvelden var vi tilbake i det gamle huset og drakk øl på balkongen. Rasmus gikk og hentet sin madrass fra sengen, plasserte den opp etter veggen, lot den skli ned mot rekkverket før han satte seg på den og lente seg bakover. Jeg satte meg på madrassen sammen med han og så opp. Det var så mørkt, og jeg har aldri sett så mange stjerner på himmelen, små dryss, Melkeveien kanskje. «Jeg skal sove ute, hver natt», sa han. Så snakket vi om maleriet, eller om det å male, friheten i det. «Litt rart at dette er det eneste malerikurset vi har på skolen dette semesteret, og så skal vi ikke male», sa han.
Om morgenene hadde vi kurs med en som heter Martin. Han har vært med på å oversette Bæreposeteorien om fiktion av Ursula K. Le Guin til dansk, og fikk oss til å lese denne teksten. Etterpå satt vi og diskuterte historiene om helter som dreper i motsetning til historiene om de som samler, viktigheten av en beholder. «Jeg foreslår nu flasken som helt. Ikke bare gin- eller vinflasken, men flaske i ordets ældre betydning af beholder i almindelighed, en ting der indeholder noget andet» leste Martin og fortsatte med å snakke om det Antropocene, om hvordan de valgene vi tar vil påvirke jorda, i forhold til hvordan vi lever, spiser og reiser. «Hva kan vi som kunstnere gjøre?», spurte Nikolai og svarte selv; «Vi kan rette søkelys på problemene, sette spørsmålstegn ved normen, ved kapitalismen, og prøve å starte dialoger. Være aktivister.» Og så hadde vi en kort skriveøkt før vi gikk opp i skogen.
Vi besøkte atelieret til de andre kunstnerne og hørte dem fortelle om deres egen praksis. En kvinne jeg ikke husker navnet på hadde store abstrakte landskapsmalerier og det kriblet i magen og jeg måtte gape av beundring. Hun sa: «Jeg maler fordi jeg liker å male.» Det fikk Nikolai til å snu på seg i stolen og begynne å stille spørsmål. Som: «Ja, de er veldig fine, men hvordan kan du stå å male når du vet at jorda holder på å gå under? Hvordan kan du rettferdiggjøre det?» Og jeg husker bare at han ble rasende og måtte gå ut av rommet. «Det å male er ikke nok», sa han. Og jeg forsto hvorfor han ble sint, det å stå å male kan ikke redde verden.
Da vi spiste middag sammen senere den dagen begynte han å fortelle om hva maleriet hadde blitt - et produkt som opprettholder kapitalismen. «De rike investerer i maleri. Det er snakk om så sinnssykt mye penger, og vi kan ikke støtte det.» «Hvis dere vil få et dypt innblikk i bransjen burde dere lese boken; The $12 Million Stuffed Shark -The Curious Economics of Contemporary Art av Don Thompson.» Jeg kjøpte den selvfølgelig, lagde dikt med setningene:
Things that prove to the rest of the world/ That they really are rich/ Flaunting a Lamborghini/ Might be viewed as vulgar/ But art distinguishes you
Familien min begynte å godta at jeg skulle bli maler og hang noen av maleriene mine opp i stuen. Men vi lo av malere, idéen om malegeniet; menn som står alene i atelieret og maler. Selv om det var ingenting jeg heller ville enn å stå alene i et rom og male. Jeg fortrengte og fortsatte med å prøve å gjøre det riktige. Vi lagde en performancegruppe der fokuset var på plast og havet. Vi dro på strandrydding og lagde kostymer med det vi fant, lagde arrangementer der vi prøvde å rette søkelys på problemet, men jeg ble dårlig av å opptre og holde taler, fikk ikke sove, fikk ikke puste og imens jeg var i situasjoner jeg ikke ville være i, var Rasmus på skolen og malte. Og bitterheten vokste. Hvordan kunne han bare stå der og gi faen? Hvorfor kunne ikke jeg bare stå der og gi faen? Jeg følte et enormt ansvar for alle mennesker, samtidig som jeg var redd for dem. Jeg følte jeg måtte gjøre mer, at jeg ikke gjorde nok, ikke var nok. Og jeg skammet meg. Det var kanskje ikke det at han ga faen, men mer det at han gjorde det han hadde lyst til og ikke brydde seg om det var riktig eller galt. Og jeg kunne ønske at jeg trodde på ordene til Virginia Woolf: «It is much more important to be oneself than anything else. Do not dream of influencing other people...Think of things in themselves.» Men jeg tok bare menn seriøst. Rasmus var tross alt en mann og hadde rett til å gjøre det han ville. Jeg fortsatte med å plukke plast langs veien, vasket det og lagde skulpturer med det, brukte det i filmprosjekter. En typisk arbeidsdag var på elleve timer der jeg prøvde å gjøre så mye som mulig, få til så mye som mulig. Jeg skulle klare det. Men jeg sluttet å sove, drakk mye og etter nesten to år ble jeg alvorlig syk - igjen. Til slutt klarte jeg å spørre om hjelp, og ble sendt rett til Kronstad DPS.
Nikolai skulle redde verden og få andre til å redde verden på den måten han vil at man skal redde verden på. Og det blir heltehistorier ut av det, gode historier, men det er vel motsatt av det Ursula K. Le Guin skriver om, nemlig å rette fokuset på en beholder. Det å samle energi sånn at man kan fortsette å leve, sånn at man har energi til en ny dag. Jeg innså at Nikolai sine metoder og tanker bare er en mening, og at på Kunstakademiet er det mange mennesker med forskjellige meninger. Kanskje jeg ikke skulle prøve så hardt å være en del av den mannlige heltehistorien. Etter hvert begynte jeg å møte sterke kvinner, som jeg begynte å beundre og med hjelp fra psykologen, ta seriøst. Ingrid Aarset, som driver med tekstil, er en av dem. Hun har mer bakgrunn i håndverk enn i samtidskunst og reagerte sterkt når jeg sa at det å lage noe vakkert ikke er nok. «Jo, det er det», sa hun. «Det vi har rundt oss eller på oss, påvirker. Bare tenk på farge f.eks. Det er gjort undersøkelser der pasienter på sykehus som våkner opp til farger på veggen blir raskere friske, enn de som våkner opp med bare hvite vegger.» «Ta deg tid», pleide hun å si, og: «Hvis du vil prøve å redde verden kan du lære deg lappeteknikker.» Hun ville helst at jeg skulle arbeide med tekstil og jeg gjorde det og følte meg sterkere. Jeg tok kurset The Feminist School of Printmaking med Annette Kierulf. Hun arbeider med grafikk, men har også tegnet mange landskap. «Disse lager jeg når jeg ikke får sove», sa hun rett ut, og jeg tenkte på reaksjonen til Nikolai, hvor sint han ville ha blitt av å høre det. For henne er det ærlig og nødvendig og jeg visste ikke at det var lov. Marianne Hurum kom på besøk til skolen og sa: «Gi faen i å prøve ut alt annet, det er så idiotisk, hvis du vil male, så mal.» Og jeg elsker maleriene hennes. Elsker elsker elsker, og jeg vet det er tabu å skrive elsker, men jeg elsker dem. Hun sa at hun vil ha glødende farger slik som Matisse, og jeg tenkte på da jeg var på MOMA i New York. På veggen i et stort rom hang et maleri som fikk meg til å skrike. De andre i rommet så rart på meg, men jeg brydde meg ikke, jeg var oppslukt. Det var The Red Studio av Matisse, og jeg vet ikke akkurat hva det var, men kontrasten med den blå og varme rødfargen får meg fortsatt til å glise som et lite barn.
Jeg ville male og begynte å male på fulltid, og for en befrielse! Til bachelorutstillingen vår hadde jeg et mål om å tørre å ta plass, dette målet utviklet seg til at jeg ville male større enn Rasmus. Vi hadde blitt gode venner og malte mye sammen, men han malte alltid svære malerier og tok all plassen uten å tenke over det. Han visste heller ikke at jeg hadde startet denne konkurransen. Lerretet han malte på var tre meter bredt og jeg hadde et på tre og én halv meter, så det var perfekt. Jeg var så glad der vi sto i det samme rommet og malte, men så dro han hjem til Sverige og kom tilbake med et fem meter bredt lerret. Og jeg måtte gå en lang tur for å roe meg ned. Helvete, tenkte jeg da jeg gikk tilbake inn i rommet, men så så jeg meg rundt, på alle maleriene mine, det var massevis av dem - på gulvet, oppetter veggen og på bordet. Hvis jeg hang de ved siden av hverandre kunne jeg ha fylt hele rommet, og da jeg kjente etter hadde jeg ingen trang til å være full - heller en følelse av å fungere i hverdagen og at jeg har noe å bidra med.