Et gjennombrudd til besvær
Av Eleni Sandnes Palabiyik
I år er det omtrent 10 år siden jeg valgte å fortelle mine nærmeste om egen legning, etter utallige quizzer og youtube videoer, google-søk med "Am i gay?" og "Can you like girls without being gay?". Når jeg tenker tilbake på denne tiden blir jeg for det første veldig flau på egne vegne, samt nostalgisk til en tid der jeg trodde at å komme ut av skapet var et engangstilfelle; og ikke et kontinuerlig prosjekt gjennom hele livet.
Mange tenker at skeiv likestilling kun går ut på rettslig likestilling i form av lovgivning, og mange heterofile har et inntrykk av at det å komme ut er unødvendig. "Man burde ikke trenge å komme ut, jeg bryr meg ikke om hva folk gjør i hjemmene sine" er en populær holdning blant de såkalt liberale fornuftige, og det er ikke en holdning som nødvendigvis er støtende eller feil. Den er bare utviskende og usynliggjørende. Jeg skulle ønske at en ikke trengte å komme ut, men dit har vi dessverre ikke kommet. I dag har jeg mannlig kjæreste, som følgelig bringer med seg mange tanker rundt egen skeiv identitet, både hos meg og andre. Jeg trenger vel ikke komme ut lenger, tenker de. Jeg høster privilegiene av et heterofilt forhold, tenker de. Men så fort jeg snakker om en ex, så fort jeg bruker regnbue armbånd, så fort jeg, en fremtidig barnehagelærer, snakker om viktigheten av å markere pride i barnehage; Da pipler det skeive ut i nervøse svetteperler. Da kommer spørsmålet jeg må svare på igjen og igjen. Og igjen og igjen. "Du er jo sammen med en gutt nå." "Har du egentlig hatt jentekjæreste før." "Synes du homser sutrer litt mye." "Jeg kunne hatt sex med en jente, men jeg kunne ikke vært i et forhold med en. Tror du ikke det er vanlig at jenter synes jenter er pene?"
Jeg har aldri opplevd grov homofobi. Jeg har kun opplevd tvil, baksnakking, og homofobi i form av det normaliserte og unsynliggjørende. Jeg har måttet lære voksenpersoner at sånne som meg finnes. Jeg har måtte tåle å svare på om jeg har sleika fitte. Jeg har måttet tåle seksuell trakassering på arbeidsplasser på bakgrunn av legning. Men det må man jo tåle; dere er jo bare nysgjerrige.
Og nå er jeg 23, ikke 13. Akkurat nå bor jeg ikke i en storby. Akkurat nå tørr jeg ikke spørre de i barnehagen jeg er sommervikar i om de skal markere pride. Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt selvtilliten og motet jeg hadde da jeg kom ut av skapet for første gang; Den type skråsikkerhet som bare tenåringer kan ha. Å komme ut av skapet er forløsende, dritskummelt og digg på en gang. Jeg lurer på om det hadde vært annerledes dersom jeg ikke hadde vært naiv nok til å tro at det bare skulle skje en gang.
Er denne teksten sutrete? Fremstår jeg som utakknemlig for at jeg bor i et så bra land når det kommer til skeives rettigheter? Burde jeg holde kjeft og være takknemlig for at jeg i det hele tatt har lov til å feire pride? Kanskje det. Kanskje jeg burde bli en av de skeive som ikke bruker merkelapper, som ikke feirer pride, som synes andre skeive er for mye. Kanskje jeg burde resignere til det konforme, til det behagelige; til den skeive personen som alltid tar enkelte heterofiles manglende kompetanse i forsvar. Kanskje jeg ikke burde publisere denne teksten, eller skrive den i det hele tatt.
Misforstå meg rett; Jeg er både stolt av meg selv og de som aksepterer meg. Jeg er takknemlig for godene jeg har. Jeg er takknemlig for at jeg var såpass sterk allerede som trettenåring. Men jeg er lei av å komme ut, og jeg er lei av skeive som ser ned på andre skeive for at de er "for mye". Jeg er ikke for mye. Jeg er nok.