Diagnosen
av Trine Josefina
Det var en tidlig tirsdags morgen. Noe var galt. Han kjente det på hele kroppen. Symptomene var de samme som hans far og bestefar hadde hatt. Det var ingen tvil. På legekontoret klemte angsten rundt brystet hans. Han visste svaret. Men en liten del av han klamret seg til håpet om en forbigående influensa. Legen vinket han inn igjen. Resultatet på prøvene var klare. Diagnosen la seg som en klump i magen.
Maria. Hva kom hun til å si? Ville forholdet deres virkelig tåle dette? Han tok opp mobilen, stirret på den, men la den ned i lomma igjen. Hun har to viktige møter i dag. Kanskje det var best å vente til hun kom hjem? Det er ikke en nyhet man forteller på telefonen, konkluderte han seg frem til.
Jobben! Han kom til å bli sykemeldt! Hva kom sjefen til å si? Enda verre, hva kom kollegene til å si? Nå som han endelig hadde klart å overbevise dem om at han var god nok til å håndtere den nye stillingen. De sene kveldene. Og grytidlige morningene. Var alt forgjeves?
Da han lukket døren til legekontoret bak seg, slo angsten om til panikk: Thailandturen! Han og samboeren hadde sett frem til dette seg i månedsvis. De som hadde jobbet så mye. Og sett hverandre så lite. Leiebilen. Utfluktene. Hotellet på stranden - alt var forhåndsbetalt. Nå kunne de ikke dra. Faen!! Han forsøkte å være rasjonell. Avbestillings- forsikringen fikk han til å roe seg litt ned.
"Er du sikker?" Maria stirret på han med vidåpne øyne. "Hva med medisinene?" Han merket at hun var redd. Nå kom ikke bare hans, men også hennes liv til å bli snudd på hode. Selv om de holdt rundt hver- andre hele natten, var det en avstand mellom dem. Noe usagt. Han følte seg ansvarlig.
På jobben ble han ekspert på å skjule symptomene. Selv om søvnen var dårlig og lunsjen kom opp, forholdt han seg profesjonell. Selv om hemmeligheten kvernet i magen, ville han vente lengst mulig med å for- telle det til de andre. Men ettersom månedene gikk, ble diagnosen mer synlig. Nå hadde han ikke lenger et valg, han måtte si noe. Da sjefen reagerte med en munter tone, forvandlet månedsvis av angst seg til en euforisk lettelse.
Men gleden ble kortvarig. "Aha, jeg forstår", sa sjefen. Silje kan over- ta møtene og reisene konkluderte han, uten å anstrenge så mye som en muskel i ansiktet.
En storm av følelser raste inni Petter. Kunne han erstattes så enkelt? 44
Hadde kollegaene rett? Var han bare en midlertidig løsning? Et produkt av kvotering? "Dette var vel kanskje uunngåelig for en mann i din alder," la sjefen til. Det var ment som en trøst. Men hodet til Petter holdt på å eksplodere. Uunngåelig for en i min alder?!? ville han skrike. Hvordan kan dere, som ikke engang kjenner meg, bare anta hva som kom til å skje i mitt liv!?
Månedene gikk og symptomene ble verre. Nå var han ikke lenger
trøtt, men utslitt. Han kaldsvettet og var svimmel. Noen dager ville
han bare gi opp. Han hadde ikke sjans til å skjule det lenger. Smerter i
kroppen var like vonde som huden var hoven og pusten var tung. Men
det verste var de sympatiske blikkene. Før, så folk han som intelligent.
Energisk. En leder. Nå, så de bare en diagnose. Fremmede, hadde til og
med begynt å kommentere det. Folk studerte han fra topp til tå, som om
de var eksperter på hans tilstand. Kroppen hans var blitt allemannseie,
som et eventyr på folkemunne. Alle hadde råd å gi, eller en mening å si.
En gang strøk en fremmed han på hode. Når noen spurte han hvordan
han hadde det, svarte de alltid "Ja, sånn er det, heeelt normalt. Men Ma-
ria derimot, var tålmodig og snill. Hun, som hjalp han på med skoene,
masserte han når smertene ble for intense og i tillegg sto for husarbeid
og matlaging. Mer enn hva andre ville gjort, ble det sagt. Utenom det,
gikk hun på jobb, trening og dro ut med venninnene i helgene. Akkurat
som før.
Hos legen fikk han foretatt regelmessige undersøkelser. De kontrol- lerte hva han spiste og drakk. Han ble målt og stukket med nåler, men han fikk aldri medisiner. I følge legens skjema, lå han alltid i underkant av normalen. Spiste han riktig? Kanskje ikke nok? Slappet han av? Gikk han tur? Passet han på å få frisk luft hver dag? Forstoppelse? Sov han? Var han sikker på han ikke snuste? Holdt han seg unna alkohol? Han hatet det. Spørsmålene. Kontrollen. Umyndiggjort, som et barn.
Selv om han var smertelig klar over at samboeren ikke lenger kom snikende inntil han på natten, var han ikke sikker på om det var han eller hun som hadde begynt å ta avstand.
Men da han så ned på de sprukne blodrøde merkene som hadde fordelt seg på kroppen hans, tenkte han at det kanskje var likså greit.
Rett før jul, fikk han beskjed om å holde sengen. Som om dagen ikke var ille nok fra før, ringte forsikringsselskapet. Beskjeden lød som følger: "Vi anser ikke din diagnose som en sykdom og ser dermed ingen gyldig grunn til å refundere pengene." Spørsmålet er nå,- hva feilte det mannen?
Han var gravid.