Det hjelper ikke å låse. Mara gjennom tid og rom
av Amalie Bjerkem
Se for deg at du bråvåkner i nattemørket, stiv av skrekk for noe du enda ikke kan plassere. Du er ikke sikker på hva som vekket deg, men enda med bevisstheten halvt hengende i drømme, er alle sanser instinktivt spisset ut mot rommet. For lenge før fornuften får summet seg er du fylt med en foruroligende fornemmelse av å bli iakttatt. Det er som hele rommet er blitt inntatt av noe uvelkomment, som eser ut med mørket og presser seg mot deg, til du endelig når lysbryteren på nattbordslampa og det fremmede glir vekk med skyggene. I det rommet blir lyst, virker tanken allerede fjern, nesten komisk. Klassisk stressreaksjon, tenker du sikkert. Typisk mareritt. (Helt til du står opp, og ser deg selv i speilet, for kanskje siste gang, i det du oppdager to svulmende stikkmerker på halsen?)
Redselen for at det skrekkelige du møtte i drømme skal følge deg over i våken tilstand er selve oppskriften på skrekksjangeren. Bram Stokers Dracula sørget for å gjøre merkelige drømmer til varemerke på vampyrbesøk, i sin tur inspirert av Sheridan Le Fanus Carmilla, som var enda litt tidligere ute med å drive sine ofre halvt til vanvidd med febersyke drømmer om kvelning, knurrende rovdyr og forvirrende erotikk.
Alt fra tidlige sumeriske skrifter finner man skildringer av demoner som kommer krypende om natten og infiltrerer drømmer med mareritt ved å knuge seg til offerets brystkasse.
Inspirasjonen til disse blodtørstige nattejegerne er imidlertid hentet fra skrifter som i tid overgår selv den aller ypperste urvampyren. Frykten for onde makter i soveværelset spores omtrent så langt tilbake kildene går; Alt fra tidlige sumeriske skrifter finner man skildringer av demoner som kommer krypende om natten og infiltrerer drømmer med mareritt ved å knuge seg til offerets brystkasse. Lignende forklaringer dukker opp i antikke tekster hvor det ble foreslått at mareritt skyldtes nattlig besøk av en kvelerdemon, som kunne opptre på tvers av kjønn og gjerne kom i dyreham.
Faktisk stammer selve betegnelsen «mareritt» fra en nokså bokstavelig skildring av møtet med den ondskapsfulle maren, kjent for å lede sine utvalgte ofre inn i vonde drømmer gjennom brutale overfallsritt. Myten har opphav i slaviske og norrøne trosforestillinger som tydelig influert av eldre mytologi skildrer et demonisk vesen, som med en viss likhet til den moderne vampyren, ofte ble en nattlig gjenganger hos sine utvalgte ofre. Maren har imidlertid fordelen av å ikke være avhengig noen invitasjon. Hun kan trenge seg inn i huset gjennom hull og sprekker, eller likeså godt vandre gjennom en låst dør.
Ikke overraskende vitner skriftlige kilder om tallrike verneformer og symboltegn, som er å finne på alt fra kister og skrin, til dørkarmer og tekstiler. En rekke gjenstander kunne også bidra med å holde mara på avstand: En kule med arvesølv, saks eller kniv under hodeputa, en murukvist over inngangspartiet eller en heksekost over fjøsdøra.
En rekke gjenstander kunne også bidra med å holde mara på avstand: En kule med arvesølv, saks eller kniv under hodeputa, en murukvist over inngangspartiet eller en heksekost over fjøsdøra.
En lokal variant forteller dessuten at en kunne bli kvitt mara ved å lure henne inn i en umulig oppgave, trolig inspirert av svartebøker hvor djevelen kan overlistes ved å få en oppgave han ikke greier løse. Det samme kan man anta er opphavet til muruspjeldet; et magisk tegn som i norsk folketro er ment å stenge mara ute, da hun ikke var kjent for å være den skarpeste og gjerne lot seg fange av å telle rutene i det sjakkrutede mønsteret. Det ble i enkelte tilfeller også benyttet som beskyttelse mot åsgårdsreia, som i likhet med mara, gjerne kom på nattetokter.
I norrøn tro stammer den eldst kjente marefortellingen fra Ynglingesaga. Volvekona Huld sender kong Vanlende av Uppsala inn i en forhekset søvn, hvorpå en mare utnytter sjansen til å kaste seg over han. Folket strømmer til for å hjelpe, men den brutale mara rir han bare hardere til bena knuses og kongen dør.
Man antar at mara har tjent som folkelig forklaring på fenomenet søvnparalyse. I tillegg har hun ofte blitt tillagt skylda for erotiske drømmer.
Man antar at mara har tjent som folkelig forklaring på fenomenet søvnparalyse. I tillegg har hun ofte blitt tillagt skylda for erotiske drømmer, hvilket kan forklare hennes popularitet i tidlig kristen middelalder, hvor samleie med demoner var hot tema, og en sentral drivkraft for hekseprosesser. Fadervår og fromhet ble dermed lagt til lista over marevern.
For et sted på veien skjer det et sporskifte. Den sleipe mara er utvilsomt inspirert av tidligere trosforestillinger om kvelerdemoner i søvnriket. Men fra antikkens hamskiftende unisex-demoner, til et nærmest skremmende variert utvalg fortellinger om hevnlystne, giftesyke kvinner, spes skandinaviske trosforestillinger om mara med misogynisk frykt for ukontrollert kvinnelig seksualitet.
Fra antikkens hamskiftende unisex-demoner, til et nærmest skremmende variert utvalg fortellinger om hevnlystne, giftesyke kvinner, spes skandinaviske trosforestillinger om mara med misogynisk frykt for ukontrollert kvinnelig seksualitet.
I noen tilfeller var mara slett ikke klar over hva hun gjorde, men kun en forelsket stakkar som var så besatt av sin egen lengsel at hun om nettene oppsøkte sin utkårede som demon. I andre fortellinger er hun på oppdrag for en sjalu og utspekulert kvinne for å hevne seg på mannen som ikke vil ligge med henne. Det var også en viss risiko for å bli født som mare. Spesielt utsatt var jentebarnet til en kvinne som hadde vært utro, eller tydd til overtro for å dempe fødselsrier. Eventuelt ved rett og slett ved å være så uheldig å bli født som syvende datter.
De vanligste maremytene i norsk folketro forteller imidlertid om gjenferdet fra en gammel jomfru, som tilsynelatende gikk igjen for å innhente det hun aldri fikk oppnådd i live. Skildringene er i enkelte tilfeller overlappende med mytene om de såkalte tausekjerringene, gamle jomfruer som etter sin død ble tatt opp i nordlyset.
Mytene er så gjennomsyret av misogyni at det med et moderne blikk er på randen av det komiske.
Mytene er så gjennomsyret av misogyni at det med et moderne blikk er på randen av det komiske. Om det ikke er selve utgangspunktet for fortellingene, er det desperate behovet for å kontrollere kvinnelig seksualitet og verne om ekteskapet som institusjon, utvilsomt rammeverket for disse djevelske skikkelsene. Ikke bare kunne den døde jomfruen snike seg inn i soveværelset og overfalle menn i nattemørket, hennes ubrukte potensial manifesterte seg gjerne også i en trang til å stjele småbarn.
Om det fortsatt skulle være noen tvil om maremytenes normgivende funksjon, skulle man dessuten være på vakt for menn med lite kroppshår, kvinnelig utseende eller kjønnslige «abnormiteter», da dette var den klassiske karakteristikken på sjeldne tilfeller av mannlige marer.
Jeg sier ikke at man skal slutte å tro på gjenferd, men neste gang en våkner i mørket er det kanskje på sin plass å spørre seg hvem som egentlig eier disse demonene?
Amalie Sofie Aune Bjerkem er masterstudent i europeisk kultur ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i trass! tidsskrift.
Valebrokk (1995), 69.
Hodne (1998), 105.
Faye (1844), 76-77.
Kostveit (1996), 82-85.
Hodne (1998), 106.
Moe og Fosmark (1993), 62.
Bø (1987), 91.
Kostveit (1996), 86.
Bø (1987), 87.
Bø (1987), 87.
Valebrokk, 70.
Hodne (1998), 105.
Brekke (1979), 24.
Bø (1987), 88.